Skolen leier nå et ganske stort område mellom Lyngdal og Spangereid, et vakkert skogsområde med rett til å drive hogst og jakt. Vi fikk bli med på hogst en vakker høstformiddag. FILM OG BILDESERIE
Etter et kvarters kjøring på smal vei ankommer vi feltet i Epledalen. Strålende høstfarger, godt vær, lukt av trevirke og motorsagdur fra et kor med sager. Elevene er i gang med hogging, kvisting, kapping og sleping. Kjetil forteller oss at partiet er delt i to, og at hvis vi skal få bilde av større felling, må vi litt lenger opp i veien. Vi hiver oss i bilen og kjører videre. Her møter vi Oddvar og fem elever som er godt i gang med å ta ned større trær. De har gjort klar et par store for filming også. Vi er spente. Det trekkes lodd om å få felle den største, og en av guttene vinner. Sagene files litt, og Alf gjør seg klar for det store øyeblikket.
Det viktigste er å få treet til å dette i riktig retning. Felleskåret må være stort nok og på tvers av fallretningen foran. Flisene spruter. Alf finpusser litt på felleskåret. Det ser bra ut. Innstikket blir litt for nærme brytekanten, men det går. Oddvar kontrollerer. Det bankes inn en plastkile. De andre elevene har flyttet seg for lenge siden. Den store furua vaier ubesluttsomt, nølende. Litt mer vekt på fellespettet, og den suser igjennom lufta og går i bakken med et brak. Var det en annen lyd også? Lyden av en bildør som smeller igjen? Tretoppen har faktisk, med sine 30 øverste centimeter, lukket bakdøren på den gamle skogbruksbussen. Vi er imponert. Det kaller vi presisjonsfelling. Oddvar ler, men siden han har hele ansvaret for hogsten, må han nok kjøre bilen til et litt safere sted neste gang. – Jeg så at brytekanten blei litt i tynneste laget, og vurderte å flytte bussen. Det gikk jo bra, bussen skal bare holde et år til, men det var jo godt den ikke røyk i dag. Vi undes: finnes det vel en mer verdig måte å dø på for en trofast gammel sliter av en skogbruksbuss?